Fra DB: Bra artikkel:
Det var en gang jeg likte Danmark. Det vil si, jeg liker fortsatt Danmark, men jeg er ikke lenger så veldig glad i dansk fotball. Eller for å si det enda mer presist: Magien ved dansk landslagsfotball som tok meg og mange andre på åttitallet har tapt seg. For jeg liker fortsatt både dansker, jeg kan like mange danske fotballspillere, fotballtrenere og andre ting ved dansk fotball generelt.
Men det er altså noe som ikke stemmer lenger.
Sverige
Da jeg vokste opp på 70-tallet var det norske landslaget mildt sagt ikke noe å skryte av. Så lite å skryte av var det at jeg husker svært godt de få triumfene som tross alt kom. En seier over Nord-Irland her, over Sveits der, og ikke minst ett og annet godt resultat mot Sverige. For det var det viktigste. Det absolutt aller viktigste. En seier over svenskene kunne vi leve på lenge og vel. Danmark var liksom ikke rival på samme måte, i tillegg møttes ikke våre to lag så ofte i 70-åra. Sverige deltok i VM i 1974 og 1978, Sverige var et storlag, Sverige var en stor idrettsnasjon, Sverige var i det hele tatt bedre enn oss i det meste, og Sverige som var den ultimate motstanderen. Sånn føler jeg det ikke lenger.
Da Michael Laudrup og Preben Elkjær vartet opp med praktfotball i VM i Mexico i 1986, adopterte vi danskene umiddelbart. Glemt var det grusomme 1-5-nederlaget i kvalifiseringen på Ullevaal som fratok oss siste rest av mulighet til selv å komme til VM. Vi kastet oss på bølgen av ”rooligans” og sang ”Vi seiler oppad åen” som innfødte dansker. Svenskene var borte, men ikke glemt. Fortsatt var det Sverige som var morsomt å slå, mens danskene på et vis var ”vårt” lag. For svenskene og danskene var Norge bare en liten utkant uten noe som helst fotballhistorie, som hadde flakset seg til en og annen ubetydelig seier over de to forhenværende unionspartnerne.
Drillo
Men så kom Drillo. Norge begynte plutselig å vinne kamper. Vi kom til VM i 1994, og ikke Danmark. Sverige kom også dit, og tok bronsemedaljer. Jeg jublet med svenskene, og hadde glemt at Danmark eksisterte som fotballnasjon. Det kom jeg på igjen i VM i 98, da Laudrup-brødrene spilte Danmark til kvartfinale mot Brasil, og vartet opp med strålende fotball til tross for tap til slutt. Alt skulle vært bra da, men var ikke det. For danskene tålte ikke at Norge også hadde blitt bra i fotball. Det vil si, de hadde kanskje tålt at Norge hadde blitt gode, men det var akkurat det de mente vi ikke var. Vi hadde gode resultater, men spilte ikke god nok fotball. Gradvis ség bedreviter-mentaliteten over det danske fotballfolket. Norge var drit kjedelig, Drillo var en gammel dust , mens Danmark spilte fotball av Guds nåde. Jo lenger inn på 2000-tallet vi kom, jo verre ble det. Helt i orden at danskene ikke liker norsk fotball. Men det er lenge siden magien ved det danske landslaget forsvant, og det jeg har sett av Danmark de siste årene, har sjelden gitt meg de helt store fotballopplevelsene. Det har det i og for seg ikke gjort med Norge heller, men til forskjell fra dansker, øyensynlig, er jeg fornøyd når det norske landslaget vinner. Hvordan vi vinner, bryr jeg meg som fotballpatriot ikke spesielt mye om. Danskene må gjerne sveve i den villfarelse at de er Nordens latinere på fotballbanen. Ja, en gang var det slik, men de siste årene har Danmark i perioder vært like nitrist som norsk gråstein.
Vi nordmenn kan også være ganske blærete innimellom, spesielt innenfor ski-idretten. Det holder ikke å hoppe langt hvis ikke telemarksnedslaget sitter som det skal. Men forskjellen er at i skihopp gis det faktisk stilpoeng, i motsetning til i fotball. Jeg elsker naturligvis å se flott fotball, som alle andre. Men når det kommer til de lagene jeg har et nært supporterforhold til, gjelder det som regel bare én ting: Jeg vil at de skal sanke flest mulig poeng, og ikke rykke ned!
I høst slo Danmark Island 1-0 i Parken. Scoringen kom på overtid etter en langpasning inn i feltet, der tafatte islandske forsvarsspillere ikke greide å stoppe verken det løse innlegget eller det humpete skuddet. Samtidig vant Norge 1-0 over Portugal, etter John Carews voldsomme duell mot Portugals keeper, som banet veien for Huseklepps scoring. Vi hører nå Morten Olsen snakke om flaks og refererer til nettopp Huseklepps scoring den kvelden. Men jeg har også sett Danmark-Island. Nordens Brasil? Vel……
Summa summarum: Danmark har overtatt Sveriges plass som rival nummer én når det gjelder hvilket lag jeg ønsker Norge skal slå i fotball. Derfor skal det bli ekstra deilig om dette skjer på Ullevaal på lørdag.